6 Love and pain/Vampire

(Munchs tekst):

Og han la sit hode indtil hendes bryst,

han følte blodets gang i hendes årer,

han lyttet til hendes hjerteslag.

Han begravede sit ansigt i hendes skjød.

Og han kjente to brændende leber mod sin nakke.

Det gav ham en frysning gjennom legemet,

en frysende vellyst

så han krampagtigt trykket hende til sig.

(Strindbergs tolkning):

En nedbrutt mand

og på nakken et bidende vampyransigt.

Skremmende rolig, lidenskabsløst,

en resignasjonens fatalitet som ikke lar seg måle.

Mannen som ruller og ruller i avgrunnsdybet,

viljeløs, avmegtig, vampyren blir han ikke løs,

smerten heller ikke,

og kvinnen vil alltid sitte der og til evig tid

bide med tusen ormetunger, tusen gifttenner.

Gullregn som faller over den ulykkelige,

som knelende bønnfaller om den nåde

å bli tilintetgjort med nålestik.

Gyldne tau som bindes til jorden og til omgivelsene.

Blodregn som strømmer over den vanvittige

som søker ulykken, den guddommelige ulykken

å bli elsket — å elske.

(Munch’s text:)

And he laid his head upon her breast,

he felt the blood coursing through her veins,

he listened to her heartbeat.

He buried his face in her bosom.

And he felt two burning lips upon his neck.

He felt a chill go through his body,

a chilling pleasure

such that he convulsively pressed her toward himself.

(Strindberg’s version):

A broken man

and on his neck a biting vampire face.

Frightfully calm, without passion,

a resigned misfortune that cannot be measured.

The man who goes around and around in the depth

of the abyss, docile, impotent; he cannot get rid of

the vampire, nor of the pain,

and the woman will always sit there and till eternity

bite with a thousand snake tongues, a thousand poison teeth.

Laburnum petals that fall upon the unlucky man,

who, kneeling, begs

to be destroyed with a pinprick.

Golden ropes that are tied to the earth and to the surroundings.

A rain of blood that pours over the demented

who seek unhappiness, the divine unhappiness

of being loved—of loving.