4 Woman/Sphinx

Alle de andre er én. Du er tusen.

Mystikken fra en hel udvikling samlet i étt.

Kvinnen i sin forskjelligartethed

er for manden et Mysterium

Kvinnen der på engang er Helgen,

Hore og en ulykkelig hengiven.

Det er den drømmende kvinne, Irene,

den hvitkledte drømmende ud mod havet,

Ellida, hjelpeløst under for det ukjentes dragning.

Kvinnens barnslige, blomsteragtige natur.

Glad som når sol gavdes over hendes ansigt.

Lyslokkende vårkvinne, lokkende som foråret

i sød forventning, duftende,

blygt og yndig forførende.

Som vårens fuglesang, markens blomster.

Det er den livslystne kvinne, Maja,

den livslystne, den nøgne Rebekka,

grepet av en vill sandselig lidenskab

at hensynsløst bryde ind i alt, rive det til sig

Kvinnen som lar sig beherske av sine sanser:

Skjebneansigtet — Sfinxen —

med alle kvinnens farlige egenskaber.

Horen, sommerens fulde smil over frugtens vekst,

moderens lykkes smil — det stolte —.

Det er kvinnen som nonne,

hun står der bleg bag trærne — sorgens kvinne —

med det stirrende blege hode mellom stammerne.

Hedda, det skjebnesvangre og tragiske

som valsetoner over en avgrunn

uhyggelig nær DØDEN.

Uhyggelig ringe er det livsstoff hun tærer på.

Kvinnen i en mystisk sjelestemning;

den dybeste sorg, grædende madonnaer,

sorgen, vinteren, sorgens og døden smil,

alvorligt og smerteligt.

Som dødens skrig, livets fullbyrdelse,

vinterens, sorgens, alvorets smil,

blev Medusahovedets fryktelige skjebnesmil,

ulykkens, sorgens, grusomhetens skrekkelige grimase.

All the others are one.You are a thousand.

The mystery resulting from a long process

of development gathered up in one.

Woman in her diversity

is for man a mystery.

Woman is at one and the same time a saint,

a whore, and one who is unhappily committed.

It is the dreaming woman, Irene,

the white-clad, dreaming one out by the sea,

Ellida, helpless against her fascination for the unknown.

Woman’s childlike, flower-like nature.

Happy as when the sun shone upon her face.

Fairhaired woman of spring, alluring as spring

in sweet anticipation, fragrant,

shy and charmingly seductive.

Like the birdsong of spring, the flowers of the meadow.

It is the life-loving woman, Maja,

the life-loving, naked Rebecca,

gripped by a wild, sensual passion

that recklessly broke in upon everything, claimed it.

Woman who lets herself be conquered by her senses.

The face of destiny—the sphinx—

with all of Woman’s dangerous qualities.

The whore, summer’s warm smile upon the growing fruit,

the mother’s happy smile—the proud one—.

It is Woman as nun;

she stands there pale behind the trees—the woman of sorrow—

with the staring pale head between the tree-trunks.

Hedda, the fateful and tragic one,

like waltz tunes over an abyss

unpleasantly close to DEATH.

Frighteningly petty is the stuff of life that she seeks to devour.

Woman in a mystical mood;

the deepest sorrow, weeping madonnas,

sorrow, winter, the smile of sorrow and of death,

serious and painful.

Like the scream of death, life’s consummation,

the smile of winter, of sorrow, of gravity,

became the dreadfully fateful smile of the head of Medusa,

the terrible grimace of unhappiness, sorrow, cruelty.